SLEMME BARN av Knut Nærum

Tittel: SLEMME BARN
Tekst: Knut Nærum
Illustrasjoner: Bjørn Ousland
Forlag: Cappelen Damm AS, 2008
Sjanger: Vers/rim - Billedbok

SLEMME BARN er en bok med vers av Knut Nærum, vers som ypperlig er illustrert av Bjørn Ousland. Bokens kvadratiske format: 23,5 x 23,5cm, gir illustrasjonene til Bjørn Ousland over dobbeltoppslag kraft og spenst, og billedliggjør Knut Nærums vers som hamrer moralen inn med kledelig tung og bastant rytme. Ifølge forfatteren selv er SLEMME BARN en bok for snille barn som ikke synes de har fått nok kreditt for at de er snille, og nå kan se hvordan det vil gå om de er slemme.

Temaene i versene omhandeler hva som skjer med barn som for eksempel spiser for mye godteri, stjeler, ikke rydder rommet sitt, ikke legger seg, har PC-spillgalskap, tagger og er late. Illustrasjonene er som barneværelser: fullt med noe som er laget av gummi, og ett oppslag er som flere tegneseriestriper samlet til èn rute. Illustrasjonene holder seg i begrensede fargetoner for hvert oppslag: X: sort + lillatoner, sort + rødtoner, hvor toneskalaen understreker versenes tematikk.

SLEMME BARN er inspirert av blant andre Roald Dahl, hvor mange barn har en sørgelig sjebne. Knut Nærum presenterer oss for like mange slemme gutter som slemme jenter, og blant andre Otto, Britt, Mot-Willy (motvillig), Victor og lille Mille har all grunn til å angre på sin oppførsel.

Jeg mener også at Knut Nærum ironiserer med Margrethe Muntes moraliserende regler og rim. Samtidig som Nærums vers virker avskrekkende, er de også oppmuntrende og uhyre morsomme for store og små (fra 9+) som har sans for slemme barn og 'alle barna'-vitsene med tildels makaber humor.

MALA MED MOBILEN
Malas tommel, den var både treffsikker og kvikk.
Mala sendte SMS-er overalt hun gikk.

Når det gjaldt å se seg for, var Mala lite tess.
Her er Malas aller siste SMS:

ligger under hjulet
på en bil m dårlig
brems. gjør litt vondt
i magen. hilzn Mala,
koz & klemz

Tone Wenche

"Johannes Jensen føler seg annerledes" av Henrik Hovland og Torill Kove

"Johannes Jensen føler seg annerledes" er en ironisk og komisk bok om en krokodille som lever blandt mennesker og som anser seg selv som et menneske. Men selvom Johannes kler seg likt som menneskene, spiser likt og generelt lever likt som menneskene, føler han seg annerledes. En dag skjønner Johannes at det er halen hans som gjør at han skiller seg fra folkemengden, og i håp om å gli inn i mengden, binder han halen fast med bandasje rundt magen. Det hele ender med at han mister balansen uten halen, og havner på legevakten der legen er en elefant. Elefanten Dr. Fjeld er også annerledes og gir Johannes en liten moralpreken om godene ved å ha hale og at det ikke er negativt å skille seg ut. Johannes får selvtillit og synes det er fint å være annerledes.

Denne bildeboken er aktuell i forhold til mobbing, og at det ikke er noe galt i skille seg ut. Den er lettlest og passer godt for små barn, både gutter og jenter. Men boken har "skjulte" symboler som gjør at den er svært morsom for eldre barn også. Eksempler på dette er blandt annet når Johannes føler alle på bussen ser på han men så er det egentlig ingen som gjør det.
Temaet i boka er at man skal ikke føle seg noe mindreverdig selvom man er litt annerledes. Det er ingenting galt i å være annerledes.

Når det kommer til bokas sammenheng mellom bilde og tekst ser man at den er komplimentær. Det vil si at bilde og tekst utfyller og utdyper hverandre, og at vi kan få ulik informasjon fra bilde og tekst. Bildeboken er også tolkende. Dette ser vi eksepmler på når Johannes Jensen pusser tenner med ryggen mot speilet. Han ser ikke at han er annerledes. Et annet eksempel er på bussen da han føler seg stirret på av alle, mens på bildet ser vi at ingen ser på han men er konsentrert om sitt eget.

Boka om Johannes Jensen er søt med et godt budskap, som alle liker. Vi voksne ler nok like godt av denne boka som barna gjør.

Marte

Pija Lindenbaum GITTE OG GRÅULVENE
(oversatt av Øystein Rosse)


Gitte er engstelig og altfor mye forsiktig. Hun ser en trussel i hver eneste situasjon. Barnehagen tar en tur i skogen og Gitte går seg vill. Mens hun prøver å finne veien tilbake, treffer hun gråulvene. Først vil de at Gitte skal gå vekk men senere føler de noe sympati mot henne. Og så får gråulvene en veldig morsom lekekamerat. Gitte tilbringer natta sammen med ulvene. Neste morgen hvisker Gitte “Ha det!” til ulvene og går til barnehagen. Men hun er ikke alene – gråulvene følger henne, de vil at hun skal være trygg.

“Gitte og gråulvene” er en bildebok for små, engstelige jenter. Bokas cover er rosa, det første og siste oppslaget er også mild rosa med mange småe kongler. Bildene forteller den samme historie som teksten. Bildene er på hver side og de skaper en veldig god visuell forestilling. Tegninger er barnslige (følelse at et barn har tegnet dem). Figurene er enkle og langt fra virkeligheten. Lindenbaum bruker bestemte farger for å vise Gittes indre verden av følelser. I begynnelsen da hun er i sikkerhet (barnehagen, sammen med de voksne) vises verden i gule toner. Selv om hun hele tida bekymrer seg for sin sikkerhet (klapper ikke hunden fordi han kan være sur og kan bite), føler Gitte at i disse omstendighetene er hun trygg. Gul farge utstråler varme og omsorg, gul er solas farge og som vi vet er sola et symbol på moderskap. Når Gitte går seg vill blir atmosfæren anderledes. Vanligvis er redsel og engstelse vist som dyster, grå, kald skog. Men lindenbaum valger jordens brune toner – de gjør situasjon mindre dramatisk og ikke så skrekkelig. Da ulvene og Gitte forstår at de ikke er trussel for hverandre, forandrer fargen seg til mild rosa. Den er søt og er litt “jentete”. Rosa er en “happy colour” for lille jenter og derfor lager Lindenbaum Gittes lekeverden rosa. Siste side er igjen gul – Gitte er tryggt tilbake i barnehagen.

Bokas tema er frigjøring fra frykt. Gitte er ei engstelig jenta som ser fare i hver lek og i hver handling, som til slutt finner felles språk med ulvene og blir venn med dem. For eksempel, i Latvia er ulvene barns største frykt fordi foreldre “truer” barna med ulvene hvis de ikke er lydige. Derfor ser jeg Gitte som ei modig jenta som overkommer sin frykt av alt uten at hun tenker på det. Gråulvene er gjenspeilet som triste og ensome dyr og derfor begynner Gitta å komunisere med dem. En dag sammen med ulvene gir impuls til hjernen og Gitte glemmer sin overdrevne opmerksomhet og forsigtighet.

Jeg likte historien fordi jeg selv var redd for ulvene. Nå tenker jeg at ulvene ikke er så fryktelige...de er bare ensome og triste. Jeg foretrekker barnbøker med godt utarbeidete bilder men det er mulig at barna foretrekker enkle bilder uten fine detaljer. Jeg synes det er sånn fordi barna legger mer merke til bildets stemning enn til detaljer. Hvis jeg hadde ei datter, ville jeg kjøpe “Gitte og gråulvene” til henne.

Evija

Forfatter: Sylviane Donnio
Illustrasjoner: Dorothèe de Monfreid
Oversatt fra fransk av Eldrid Johansen
Årstall: 2005
Forlag: Damm
Sjanger: Billedbok for barn
Sidetall: 22
Målform: Bokmål
Fortellingen i boka ligner på fabell eller dyreeventyr. Dyrene framstår som allegåriske figurer for menneskelige egenskaper. Krokodillene opptrer som talendevesener, og selve handlingen er moraliserende.
Fortellingen starter med å skissere en scene der lille krokodillen Akrilles spiser bananer som han er veldig glad i. Da oppstår det en interessekonflikt – en dag vil han ikke ha bananer, han vil spise et barn. Krokodillemamma og pappa frister med pølse og kake, men Akrilles vil ikke spise. Til slutt blir løsninger på konflikten presentert – etter å ha prøvd å spise et barn, innser han at det kanskje er lurt å spise seg stor på bananer først.
Fortellingen ilustrerer en menneskelig erfaring – man må ikke ønske seg for mye og det man ikke kan få. Men Akrilles tanke er: den som ler sist, ler best.
Bildeboka kan innby til ulike lesemåter: små barn kan more seg over det som skjer i fortellingen på handlingsplanet mens mer erfarne lesere skal kjenne seg i Akrilles og vil tolke meningsholdet, for eksempel, barn skal adlyde foreldre og spise det som forelrene gir dem. Siden barn er fascinert av det eksotiske, kan de gjennom fortellingen utvide også sine kunnskaper om krokodiller.
Boka kan brukes i undervisninger i høytlesning for yngre barn i alder 3 – 7, kan falle i smak hos 1. klasse. For eksempel, barn kan samle seg i lesekroken i klasserommet. Lærer må passe på at alle får sitte godt og ser boka som det blir lest fra. Barna kan se på bokas framside, bakside og snakke om tittelen og bildet. Da kan de komme med forslag om hva boka inneholder og hva som vil skje. Til slutt kan barna tegne Akrilles.
Teksten og bildene er uoppløselig enhet og bade forbereder, kommenterer og utfyller hverandre. De fleste bilder er skildret i normal perspektiv. Ikonoprinsippet er komplimentært. Boka er seriell, bildene og teksten forteller historien sammen. Parateksten er oppsiktsvekkende og vekker interesse hos barna.
Boka er søt, illustrasjonene er fargefulle, livlige og varme, passer godt til teksten. Språket er lett, setningene er ikke for lange. Integritetskriteriet er nådd, teksten henger sammen som et hele. Dette er en fin bok for begynnerleseren.

Elita

Gruffalo av Julia Donaldson

Gruffalo handler om en liten mus som går tur i skogen. På veien møter musa flere farlige rovdyr(rev, ugle og en slange). Hver og en av dyra kan tenke seg å spise musa og inviterer henne med hjem på mat, men musa er listig og forteller at hun har avtale om spise middag med en Gruffalo og favorittmaten hans er tilfeldigvis det dyret musa til en hver tid vil unslippe. Redde forsvinner de hjem til huset sitt og musa sier hver gang:
"Dumme rev/ugle/slange som ikke forso
at det ikke finnes no'n gruffalo."
Ved å dikte opp en hemmelig venn, redder han seg unna stadig nye farer. Men hva så når skogen faktisk rommer en lys, levende gruffalo? Som har små mus som livrett?
Musa kommer seg ut av knipen ved å fortelle gruffalo at hun er det skumleste dyret i skogen. Gruffalo følger etter musa gjennom skogen og de møter igjen de samme dyrene. Dyrene blir redde når de ser de to komme gående og forsvinner raskt inn i huset sitt. Gruffalo blir mer og mer imponert. Til slutt truer musa med å ete gruffalo som flykter og det slutter med at musa kan kose seg med en nøtt helt alene uten noe som truer.

Gruffalo er morsom, passe skummel, overraskende og fantasifull bildebok. Den er oversatt av Arne Ruste. Han får historien til å klinge lett og fint. Teksten er skrevet på rim og er full av artige uttrykk og gode rim, og bildene passer godt til teksten. Axel Scheffler som har illustrert boka har brukt effekter som små detalj-utsnitt for å vise f.eks. hvor stygg tunga er, halvider, helsider og dobbeltsider. Som f.eks. når faren virkelig er der og musen møter en ekte gruffalo, da gir dobbeltside-illustrasjonen en skrekkinngytende følelse. Bildene er enkle, inviterende og kraftfulle.
Gjentagelser i handling og ordbruk skaper en rytme i teksten. I den første lese- og skriveopplæringen jobbes det med rim. Jeg mener derfor at denne boken passer godt for barn i barnehage og de første årene i grunnskolen,men da som høytlesning.
Gruffalo er fremstilt som fryktelig fæl, men samtidig dom og lettlurt.
Bare man er smart og listig så trenger man ikke være så stor og skummel for å oppnå det man vil. Musa klarte å lure gruffalo til å tro at hun var det farligste dyret i hele skogen.

Lena Ø

Snill av Gro Dahle og Svien Nyhus

Snill handler om en liten jente som heter Lussi. Vi får høre hvor snill og flink hun er. Lussi gjør alltid som hun blir bedt om, og på skolen gjør hun alt riktig. Men en dag mens Lussi er på skolen forsvinner hun, ingen kan lenger se eller høre henne og alle glemmer at hun var der. Til slutt gled Lussi inn i veggen og ble borte. Alle begynner og lete etter Lussi, men hun klarer ikke si eller gjøre noe inne i veggen. Moren gråter, faren blir streng, læreren rister på hodet og rektor og ordføreren må komme. Ingen finner Lussi og tilslutt må brannmennene komme og lete etter henne, men heller ikke de klarer og finne henne. Lussi sitter fortsatt fast i veggen og prøver og rope, men klarer det ikke.

Etter en stund finner Lussi stemmen og kraften sin og skriker og hyler og slår seg ut av veggen. Lussi roper så taket rister at “NÅ ER DET NOK”. Mer enn nok. Men det skjønner vel alle. Lussi er ikke lenger liten og snill, Lussi kan nå velte stoler og rope og skrike så man hører henne helt til Finland. Plutselig høres et lite pip og det kommer flere ut av veggen, Lussi rekker hånden frem og sier det er trygt og komme. Lussi har sprengt vei i veggen for alle de andre som også var stengt inne i den. Lussi tenker på om det finnes flere slike vegger, men nå er hun sulten og vil hjem. “De får greie seg sjøl, tenker Lussi”.

Snill er en bildebok for barn, illustrert av Svein Nyhus. Bildene i boken forteller oss en annen historie enn det teksten gjør, her er et eksempel:




I teksten står det om Lussi og hvor snill og flink hun er, og “se som hun smiler”, mens vi ser på bildet at Lussi ikke smiler og ikke virker særlig glad. På de neste bildene i boken er Lussi tegnet veldig liten, mens tingene og menneskene rundt henne blir større, som om hun sakte forsvinner ut av bildene. Men når Lussi begynner og rope blir hun stor og fyller en hel side, og på siden hvor hun roper at “NÅ ER DET NOK!” er hun stor, mørk og kjempe sint, på dette bildet er det de andre som blir små. Lussi får tilbake sin normale størrelse når hun får roet seg og de andre slipper ut av veggen. Men på den siste siden, er Lussi større igjen og her har hun ikke lenger striglet hår, nå står de små museflettene hennes til alle kanter og hun piller seg i nesen. Lussi har gjort et opprør og er ikke lenger bare “snill og søt”.

Boken har korte enkle setninger og fortelleren i boken henvender seg til leseren “Se på Lussi!”, “Se som hun smiler!”. Men når man som voksen leser dette skjønner man at det ligger en ironisk undertone her. Jeg tror tema i denne boken er at snill jenter også vil bli sett. Det er viktig og ikke glemme de stille flinke barna, dette er noe jeg selv har erfart i praksis. De sitter som oftest og jobber bra med noe, mens andre er mer urolige og krever mer oppmerksomhet. Men også de som sitter stille og er snille, trenger oppmerksomhet.

Boken er satt sammen av korte setninger. Teksten forteller en historie mens bildene viser noe annet. Etter som jeg har lest i boken, liker jeg den bedre og bedre, dette er en god historie med et viktig budskap. Boken passer godt for de på barne trinnet, men siden den handler om en liten jente med rosa kjole og har en veldig rosa “jentete” forside, kan det være litt vanskelig og få gutter til å lese den.

Hanna T

Håret til mamma, av Gro Dahle og Svein Nyhus.

Denne boken handler om ei lita jente som heter Emma, som bor sammen med sin mor. Dette en en bildebok som forteller oss en av mange historier om hvordan det kan oppleves å være barn i et vanskelig hjem.

Moren til Emma har et flott hår når hun er blid og glad. Langt og gyllent. Men når hun er deprimert ser Emma hvordan håret hennes forandrer seg med humøret. Emma er glad i moren sin og synes at hun er verdens peneste og fineste mamma. Hun sier at håret til moren er det snille og blide håret som har sol i seg, når moren har det godt med seg selv. Hun sier til moren sin at håret ler. Moren viser en annen side av seg selv til datteren når hun er deprimert. En side som Emma er for liten til å forstå. Hun forstår at moren kan være rar, redd og trist, men danner seg egne tanker rundt det at hun ikke lager mat eller går i butikken. Hun ligger bare på sofaen, selv om Emma roper at hun er sulten. Derfor synes også Emma i blant at moren er slem og lat, og hun lurer på om det kan være at moren ikke vil lage mat til henne. I et kaotisk og rotete hus sitter moren og gråter og Emma får dårlig samvittighet for sin oppførsel, hvor hun tenker at hun ikke skulle ha ropt eller mast på moren."Unnskyld, unnskyld, snille mamma". Emma tenker at solen hun pleier å se i håret til moren er borte. Hun ser et stort og viltert hår som bare er rotete og hun forsøker å få orden på håret med den lille børsten sin. Emma tror at fordi håret til moren er så bustete må det være vanskelig å tenke, og får vonde forestillinger om at håret kan bli verre.Hun ser på en måte at jo verre håret er, jo verre er morens tilstand. I sin fortvilelse hvor hun prøver å hjelpe moren dukker en mann med en rive i handa opp.Han raker i håret og Emma tenker på det som om han dukket opp inne i morens hår og dro henne ut av det. Hun ble først redd men forstår etterhvert at mannen dukket opp for å hjelpe dem begge, og Emma får mat og har det lettere. Han sier at floker som disse krever mer enn en børste og at det er buster i følelsene. Han smiler i skjegget og hysjer på håret til moren.Han lager en sti ut av håret for Emma og der må hun vente til moren har sluppet fri alt det hun hadde i håret. Der Emma venter er det lett å tenke og puste. Lettere å være til. Neste gang Emma ser moren sin har moren fått sol i håret. Emma tenker at håret synger, danser og smiler, og Emma er mammas jente.
Temaet i boka er et barns tanker om det å bo sammen med en psykisk syk mor og om opplevelsen av å få hjelp utenfra. Mange barn opplever dette eller har lignende historie og vi på utsiden som er uvitende har ikke alltid øynene med oss. Noen får tidlig hjelp og kan selv få orden på de vanskelige tankene om minnene, mens andre får ikke hjelp og blir ikke sett. I denne boka leser vi om ei jente og en mor som får hjelp og ser at veien deres lysner.
Dette er en realistisk og alvorlig historie som er godt fortalt og gir rom for tolkning. Det fortelles ut ifra historien som lille Emma dannet seg om sin livssitusjon og om hva for et annet liv hun ser når hun blir tatt med bort fra moren. Hun tenker at mannen med raken lar fuglene fly, slipper vinden fri og lar revene løpe. Han slipper løs alt det som var fanget i håret til moren. Hun stoler på han som en hjelper og ser at han lever et annet liv.Selv om Emma er glad i moren sin fortelles det også i boken at mens hun børster det store og bustete håret til moren vet hun at "inne å håret og flokene bor det ville og farlige, kanskje drager med gule øyne". Dette kan bety at moren kan bli rasende i blant når hun er deprimert. Bildene og fargene glir over i hverandre med noe grått, svakt og trist, men håret til moren og datteren er mer eller mindre gyllent hele tiden.I begynnelsen og i slutten av boka er det som er grått noe mer blått, og gir oss en sterkere forståelse av at da er det lysere tider. Det blir brukt en del metaforer i boka. "Storm som herjer", og "trist og sinna kratt" brukes f. eks om morens psykiske tilstand og beskrivelse av hennes ytre.
Jeg synes det var en god tanke at historien kommer fra Emmas tanker og om hvordan hun setter morens hår i sammenheng med problemene. Det at hun holder på å hjelpe moren med å gre håret for å få orden på henne og møter en mann "inne i håret" synes jeg var en god vinkling i en slik situasjon.Jeg tror at i Emmas fortvilelse i forsøket på å få moren over i en god tilstand, følte hun at det å bli "tatt ut av håret" var å bli tatt bort fra kaoset, og hun sier at hun først var redd, men så le det bra. Denne boka kan være en tankevekker og den kan gi en forklaring på at det finnes mange grunner til at det kan gå galt i et hjem, og at ikke alt er slik øynene utenfra først ser det. Jeg mener at boka kan leses av både ungdom og voksne, og at om den skal leses sammen med barn på mellomtrinnet vil det være positivt å snakke med dem om innholdet.

Nina Christin Molid.