Kenneth og dokkene av Pija Lindenbaum

Kenneth og dokkene forteller historien om barnehagegutten Kenneth som er flink til å spille fotball, men som også ønsker å gjøre andre ting. Samtidig som både faren og de andre guttene forventer at han skal sparke fotball, trekkes Kenneth mot jentene og dokkene de leker med. Jentene selges ikke umiddelbart av ham, men med litt tålmodighet kan vel alle overbevises?

Denne bildeboken tar opp flere viktige temaer. Hovedfokuset ligger på kjønnsroller, men valgfrihet tas også opp her. Det er forventet at Kenneth skal gjøre som de andre guttene i barnehagen – nemlig spille fotball. Kenneth vil imidlertid gjøre andre ting også, og en dag tar han med en Barbie-dokke og begynner å leke med jentene. Jentene faller ikke umiddelbart for Kenneths friere, men etter mye om og men aksepterer de ham. Senere oppdager de andre guttene at Kenneth har lekt med dokker i stedet for å spille fotball. Kenneth frykter guttens reaksjon, men ser heldigvis at også de kan tenke seg å kle seg ut, og å leke med dokker.

Boken bruker farger veldig bevisst og bruker som regel lyse farger for å tydeliggjøre når Kenneth er glad, og mørkere farger når ting ikke er like greie. Før jentene aksepterer han blir han også skildret ensom, mens jentene sitter sammen på et rødt teppe. Denne fargen symboliserer mange ting, og i fotballens ånd er det nærliggende å trekke paralleller til det røde kortet som betyr at man er utvist. Kenneths far illustreres også på en velkjent måte for denne typen bøker. Størrelsesforholdet dem imellom varierer, og jo mer faren maser om at Kenneth må spille fotball, jo større er deres fysiske forskjell.

Bokens orginaltittel er Kenta og Barbisarna, og oversettelsen avslører en skarp referanse for den fotballfrelste delen av det voksne publikumet. Tittelen Kenneth og dokkene refererer til den norske fotballspilleren Kenneth Dokken!

Denne boken vil nok bli oppfattet ulikt av forskjellige barn, der enkelte kan oppfatte den som morsom, mens andre nok vil få innsikt i et viktig tema. Uansett er det undertegnedes mening at den viser at intet tema er for tungt for barn, det kommer kun an på hvordan det formidles.

- Are

"Harry Potter og de vises stein" av J.K. Rowling

Tittel: Harry Potter og de vises stein
Forfatter: J.K. Rowling
Forlag: Cappelen Damm
Sideantall: 280
ISBN: 9788273848031




Denne boken er den første boken av sju, som handler om den unge gutten Harry Potter og hans år på Galtvort skole for hekseri og trolldom.

Man møter Harry Potter som en ung usikker gutt som er oppvokst hos tanten og onkelen sin i en liten landsby i England. Han kom til de etter foreldrene ble drept i en bilulykke, det er i hvert fall det han er blitt fortalt. Det Harry ikke vet, er at på hans 11-årsdag, skal alt han kjenner til forandre seg.

Han blir hentet av en stor mann som heter Gyrid, som forteller han hva som virkelig skjedde med foreldrene hans når han var spedbarn. De ble drept av en mektig og fryktet trollmann Voldemort, og det lyn-formede arret Harry har i pannen fikk han da dette hendte. Han forteller at Harry egentlig er en trollmann og at han skal begynne på Galvort til høsten. Tanten og onkelen til Harry setter seg virkelig på bakbena imot dette og nekter han å dra. Gyrid skremmer tanten og onkelen med litt magi og Gyrid tar med seg Harry og reiser til Trollallmenningen. Her hjelper Gyrid med å få handlet alt Harry trenger til skolen mens Harry nysgjerrig kikker seg rundt i denne nye verdenen. På det magiske toget som frakter elevene til skolen møter Harry to til som er nye på skolen, Ronny Wiltersen og Hermine Grang.
Disse tre blir godt kjent med hverandre utover i boken. Det er også disse som sammen møter mange prøvelser for å beskytte ”de vises stein” som de finner ut at befinner seg på skolen. De bekjemper troll og må bruke kunnskaper de har tilegnet seg på skolen og i skolebøkene for å redde den magiske verden fra at Voldemort skal få tak i ”de vises stein” og få sin fulle livskraft tilbake.

Boken er en veldig morsom bok å lese, den er godt skrevet med morsomme ord og forklaringer som gjør at både store og små kan like den. Personene i boken er veldig godt forklart og man klarer lett å skape ett bilde av hvordan mennesker, vesener og steder ser ut, her er det kun fantasien som setter grenser. Boken er spennende fra begynnelse til slutt og jeg tror dette er en bok som kan fenge veldig mange. En bok jeg anbefaler for gutter og jenter i alle aldre.

- Hanne A

Malins mamma gifter seg med Lisa

I serien "Kjell Ola leser barnebøker han aldri ville lest som liten", har vi i dag kommet til boken "Malins mamma gifter seg med Lisa" Endringene i partnerskapsloven har nå altså nådd barnebøkene, og det er nok på tide å innrømme at tidene sannelig forandrer seg. Boken er skrevet av svenske Annette Lundborg og illustrert av Mimmi Tollerup-Grkovic. Førsteutgaven kom, i Sverige ut i 1999, mens den norske utgaven kom ut i 2003. Som tittelen foreslår så handler boken om at Malins mamma, Siv, gifter seg med Lisa. I tillegg tar den opp kunstig befruktning, og nevner også pappas nye kjæreste Nikolas.

Omtrent halvparten av den 23 sider lange boken går med til bryllupet og den etterfølgende festen og bryllupsnatten. Nå, før noen tenker "aha, bryllupsnatt", så må jeg skuffe dere. I stedet vekker Malin Lisa, og Lisa avslører at hun er gravid. Først etter sceneskifte til sommeren får vi vite at det dreier seg om et kunstig befruktet egg. Resten av boken dreier seg kort oppsummert om hvordan Lisa ble ble gravid, husvask, bading og et besøk fra Malins pappa og Nikolas. Den slutter med at Malin får en åpenbarelse om at hun skal bli storesøster.

Boken er skrevet ganske rett frem, uten de store språklige krumspring. Dette er forsåvidt greitt, siden bildene og teksten er symmetrisk. Men det savnes likevel litt “liv” i teksten. Den blir fort veldig kjedelig og lite poetisk. Om man skal unnskylde dette så er det fordi boken som helhet er svært pedagogisk. Om en bruker boken i skolen, eller leser for egne barn så vil den stimulere til spørsmål fra barnet. Ett annet plusspoeng er at boken tar opp seksualitet og graviditet på en ganske god måte. Naturligvis går den ikke i detalj, men kan brukes som et supplement til barnets spørsmål om temaet. En kan bruke hele boken som et utgangspunkt for disse samtalene, også om en eventuelt kommer borti spørsmål om homofili.

Her kunne forfatteren nok utbrodert en masse, og bragt en hel del nye problemstilligner på banen. Det tegnes et glansbilde av familiesituasjonen, med de to homofile forholdene på hver sin kant. Malin står i midten som observatør, men stiller ingen spørsmål ved dette. Dette er uten tvil politisk korrekt, og et godt utgangspunkt for at barnet oppnår forståelse og aksept. Men det krever også at foreldre og lærere er villige til å svare på spørsmål som barnet måtte ha.

Som et siste punkt i forhold til språket i boken, så må slutten kommenteres også. Denne kommer svært brått på, og for en voksen leser virker den noe fremskyndet og brå. Vi får ikke vite hva som skjer med den nye babyen, eller livet videre etter at den kommer. Forfatteren kunne godt forlenget boken en del, og lekt videre med familielivet. Men, på den annen side gir det leserene en mulighet til selv å komme opp med en kontinuasjon av handlingen.

Illustrasjonene i boken er gode, med et klart humoristisk tilsnitt. Som nevnt er tekst og tegninger symmetrisk, og en får generelt ingen ny informasjon av viktig art fra å se på bildene. Likevel er illustrasjonene i mange tilfeller detaljrike, og en finner små ting å legge merke til på de fleste tegningene. Særlig må en nevne kosegrisen til Malin, Sally, som ser ut til å snike seg med på nesten hvert eneste bilde. Ofte er Sally en refleksjon av hva som skjer i den større fortellingen, selv om hun ikke spiller en viktig rolle som sådan.

Så, er den norske kjernefamilien klar for denne typen barnebøker? Den norske utgaven har faktisk rukket å bli sju år gammel allerede, og vi har i mellomtiden også fått på plass et nytt og mer åpent lovverk rundt homofile partnerskap og ekteskap. En større åpenhet rundt et emne vil også føre til at barn tidligere kommer i kontakt med det. "Malins mamma gifter seg med Lisa" er nok ikke et perfekt eksempel på en politisk rett, og pedagogisk god barnebok. Men en bok av denne typen kan definitivt bidra til større aksept for at vi mennesker alle har rett til å leve på den måten vi føler er rett for oss selv.

Kjell Ola Sagabråten

"Odd er et egg" av Lisa Aisato

Tittel: Odd er et egg
Tekst og illustrasjon: Lisa Aisato
Gyldendal AS 2010
ISBN: 978 82 05 399 204

"Odd er et egg" handler om Odd som snart er syv år, og i snart syv år har hodet hans vært et egg. Han har kropp som en helt vanlig gutt, men hodet er et egg.

Odd er veldig redd for hodet sitt og hver morgen ligger han og tenker på alt som kan gå galt i løpet av dagen. Hva om hodet blir klemt mellom dørene på bussen, eller taklampa i klasserommet faller ned og knuser hodet hans. Siden Odd ikke tar noen sjanser pakker han inn hodet med håndklær og tevarmer, moren hans passer på at han pakker seg god inn før han reiser på skolen.

På skolen er Odd mye alene. Det er ikke noe vits i å spørre om han vil være med å leke, for han sier nei og sitter alene i gangen i hele friminuttet. Da slipper han i alle fall å få en ball i hodet.

Siden moren liker å hvile etter at hun kommer hjem fra jobb tar Odd seg en tur i skogen. Han triller sykkelen, for det kan være farlig å sykle på den. Han har selvfølgelig med seg en paraply, for kongler kan jo falle ned i hodet hans. I skogen møter han ei jente i en bie-drakt, som heter Gunn. Gunn elsker å klatre og hoppe ned, for hun har jo vinger. Hun er Odds rake motsetning, tøff og uredd. Selv om Odd ikke tør å hoppe og klatre vil hun leke med ham allikevel og Odd kan ikke huske sist han hadde en så spennende dag.

Han gleder seg til å møte Gunn dagen etter, men hun kommer ikke. Odd leter etter henne, men hun er borte. Odd hører på radioen at "lukten av honning har i alle år tiltrukket seg bier" så han knuser sparegrisen sin og kjøper honning som han har med seg over alt. Men Gunn er forsvunnet.

Plutselig en dag finner han Gunn på et hustak. Hun har hatt husarrest. Hjertet til Odd banker fort og han blir varm i hodet. Gunn ser på Odd med de store, brune øynene og det kiler i magen. Forsiktig tar han av seg tevarmeren og knyter opp håndklærne. Med ett husker han gaven, og i det han skal rekke Gunn krukken med honning faller han og krukken knuser hodet hans.

Men hodet er like helt, han lever! Gunn kjenner på hodet til Odd, det er mykt. "Jeg tror hodet ditt er kokt", sier Gunn. "Ja", hvisker Odd. "Jeg tror kanskje jeg har kokt over av forelskelse".

Odd er et hardkokt egg. For første gang setter han seg på sykkelen og tråkker mot skogen. Der møter han Gunn. Gunn har med et par vinger til ham. Odd trær på seg vingene, løper innover skogen og roper så høyt han kan: "LA KONGLENE FALLE, HER KOMMER JEG!"

Dette er en bok om å være engstelig og la angsten slippe. Man kan jo lure på om Odd virkelig er et egg. Alle de andre i boken er helt vanlige mennesker, selv Gunn har jo bare på seg en drakt. Moren er illustrert som en høne og slik man ser og hører henne er hun er skikkelig hønemor. Kanskje hun er overbeskyttende ovenfor Odd og det er derfor han er en engstelig gutt som er redd for alt, som har et hode av egg. Det er vondt å være redd for å gå i stykker. Men kjærlighet og forelskelse gjør at han finner seg selv. Gunn er ikke som alle andre, hun gir ham en sjanse. Det er viktig å finne noen som kan lære en å bli sterk og aldri gi opp. Odd føler seg ikke ”odd” (merkelig på engelsk) lenger.

Elisabeth T:)

SLEMME BARN av Knut Nærum

Tittel: SLEMME BARN
Tekst: Knut Nærum
Illustrasjoner: Bjørn Ousland
Forlag: Cappelen Damm AS, 2008
Sjanger: Vers/rim - Billedbok

SLEMME BARN er en bok med vers av Knut Nærum, vers som ypperlig er illustrert av Bjørn Ousland. Bokens kvadratiske format: 23,5 x 23,5cm, gir illustrasjonene til Bjørn Ousland over dobbeltoppslag kraft og spenst, og billedliggjør Knut Nærums vers som hamrer moralen inn med kledelig tung og bastant rytme. Ifølge forfatteren selv er SLEMME BARN en bok for snille barn som ikke synes de har fått nok kreditt for at de er snille, og nå kan se hvordan det vil gå om de er slemme.

Temaene i versene omhandeler hva som skjer med barn som for eksempel spiser for mye godteri, stjeler, ikke rydder rommet sitt, ikke legger seg, har PC-spillgalskap, tagger og er late. Illustrasjonene er som barneværelser: fullt med noe som er laget av gummi, og ett oppslag er som flere tegneseriestriper samlet til èn rute. Illustrasjonene holder seg i begrensede fargetoner for hvert oppslag: X: sort + lillatoner, sort + rødtoner, hvor toneskalaen understreker versenes tematikk.

SLEMME BARN er inspirert av blant andre Roald Dahl, hvor mange barn har en sørgelig sjebne. Knut Nærum presenterer oss for like mange slemme gutter som slemme jenter, og blant andre Otto, Britt, Mot-Willy (motvillig), Victor og lille Mille har all grunn til å angre på sin oppførsel.

Jeg mener også at Knut Nærum ironiserer med Margrethe Muntes moraliserende regler og rim. Samtidig som Nærums vers virker avskrekkende, er de også oppmuntrende og uhyre morsomme for store og små (fra 9+) som har sans for slemme barn og 'alle barna'-vitsene med tildels makaber humor.

MALA MED MOBILEN
Malas tommel, den var både treffsikker og kvikk.
Mala sendte SMS-er overalt hun gikk.

Når det gjaldt å se seg for, var Mala lite tess.
Her er Malas aller siste SMS:

ligger under hjulet
på en bil m dårlig
brems. gjør litt vondt
i magen. hilzn Mala,
koz & klemz

Tone Wenche

"Johannes Jensen føler seg annerledes" av Henrik Hovland og Torill Kove

"Johannes Jensen føler seg annerledes" er en ironisk og komisk bok om en krokodille som lever blandt mennesker og som anser seg selv som et menneske. Men selvom Johannes kler seg likt som menneskene, spiser likt og generelt lever likt som menneskene, føler han seg annerledes. En dag skjønner Johannes at det er halen hans som gjør at han skiller seg fra folkemengden, og i håp om å gli inn i mengden, binder han halen fast med bandasje rundt magen. Det hele ender med at han mister balansen uten halen, og havner på legevakten der legen er en elefant. Elefanten Dr. Fjeld er også annerledes og gir Johannes en liten moralpreken om godene ved å ha hale og at det ikke er negativt å skille seg ut. Johannes får selvtillit og synes det er fint å være annerledes.

Denne bildeboken er aktuell i forhold til mobbing, og at det ikke er noe galt i skille seg ut. Den er lettlest og passer godt for små barn, både gutter og jenter. Men boken har "skjulte" symboler som gjør at den er svært morsom for eldre barn også. Eksempler på dette er blandt annet når Johannes føler alle på bussen ser på han men så er det egentlig ingen som gjør det.
Temaet i boka er at man skal ikke føle seg noe mindreverdig selvom man er litt annerledes. Det er ingenting galt i å være annerledes.

Når det kommer til bokas sammenheng mellom bilde og tekst ser man at den er komplimentær. Det vil si at bilde og tekst utfyller og utdyper hverandre, og at vi kan få ulik informasjon fra bilde og tekst. Bildeboken er også tolkende. Dette ser vi eksepmler på når Johannes Jensen pusser tenner med ryggen mot speilet. Han ser ikke at han er annerledes. Et annet eksempel er på bussen da han føler seg stirret på av alle, mens på bildet ser vi at ingen ser på han men er konsentrert om sitt eget.

Boka om Johannes Jensen er søt med et godt budskap, som alle liker. Vi voksne ler nok like godt av denne boka som barna gjør.

Marte

Pija Lindenbaum GITTE OG GRÅULVENE
(oversatt av Øystein Rosse)


Gitte er engstelig og altfor mye forsiktig. Hun ser en trussel i hver eneste situasjon. Barnehagen tar en tur i skogen og Gitte går seg vill. Mens hun prøver å finne veien tilbake, treffer hun gråulvene. Først vil de at Gitte skal gå vekk men senere føler de noe sympati mot henne. Og så får gråulvene en veldig morsom lekekamerat. Gitte tilbringer natta sammen med ulvene. Neste morgen hvisker Gitte “Ha det!” til ulvene og går til barnehagen. Men hun er ikke alene – gråulvene følger henne, de vil at hun skal være trygg.

“Gitte og gråulvene” er en bildebok for små, engstelige jenter. Bokas cover er rosa, det første og siste oppslaget er også mild rosa med mange småe kongler. Bildene forteller den samme historie som teksten. Bildene er på hver side og de skaper en veldig god visuell forestilling. Tegninger er barnslige (følelse at et barn har tegnet dem). Figurene er enkle og langt fra virkeligheten. Lindenbaum bruker bestemte farger for å vise Gittes indre verden av følelser. I begynnelsen da hun er i sikkerhet (barnehagen, sammen med de voksne) vises verden i gule toner. Selv om hun hele tida bekymrer seg for sin sikkerhet (klapper ikke hunden fordi han kan være sur og kan bite), føler Gitte at i disse omstendighetene er hun trygg. Gul farge utstråler varme og omsorg, gul er solas farge og som vi vet er sola et symbol på moderskap. Når Gitte går seg vill blir atmosfæren anderledes. Vanligvis er redsel og engstelse vist som dyster, grå, kald skog. Men lindenbaum valger jordens brune toner – de gjør situasjon mindre dramatisk og ikke så skrekkelig. Da ulvene og Gitte forstår at de ikke er trussel for hverandre, forandrer fargen seg til mild rosa. Den er søt og er litt “jentete”. Rosa er en “happy colour” for lille jenter og derfor lager Lindenbaum Gittes lekeverden rosa. Siste side er igjen gul – Gitte er tryggt tilbake i barnehagen.

Bokas tema er frigjøring fra frykt. Gitte er ei engstelig jenta som ser fare i hver lek og i hver handling, som til slutt finner felles språk med ulvene og blir venn med dem. For eksempel, i Latvia er ulvene barns største frykt fordi foreldre “truer” barna med ulvene hvis de ikke er lydige. Derfor ser jeg Gitte som ei modig jenta som overkommer sin frykt av alt uten at hun tenker på det. Gråulvene er gjenspeilet som triste og ensome dyr og derfor begynner Gitta å komunisere med dem. En dag sammen med ulvene gir impuls til hjernen og Gitte glemmer sin overdrevne opmerksomhet og forsigtighet.

Jeg likte historien fordi jeg selv var redd for ulvene. Nå tenker jeg at ulvene ikke er så fryktelige...de er bare ensome og triste. Jeg foretrekker barnbøker med godt utarbeidete bilder men det er mulig at barna foretrekker enkle bilder uten fine detaljer. Jeg synes det er sånn fordi barna legger mer merke til bildets stemning enn til detaljer. Hvis jeg hadde ei datter, ville jeg kjøpe “Gitte og gråulvene” til henne.

Evija